Tygd og spytta ut

Jeg har hatt fysiske smerter som er ganske så hemmende i åtte år nå. Begynner å bli litt lei. Kan man si. Veldig! Jeg har hatt en lang reise gjennom mange behandlinger og mange behandlingsformer og mens jeg har gått fra den ene terapeuten til den andre har det skjedd ting i livet mitt som til tider har gjort det lettere og til tider har gjort det vanskeligere å bli bra. For psyke og kropp henger sammen. Veldig!

Jeg har vært hos fysioterapeut, akupunktør, soneterapeut, manuellterapeut og personlig trener. Og flere av hver sort. Og alt har langsomt gjort meg bedre. Laaaangsomt bedre. For fire år siden var jeg vel streng tatt bra, men så hadde vi et lite "arbeidsuhell" og jeg ble gravid igjen. Bekkenløsningen var tilbake fire uker etter at jeg ble gravid. Var vel egentlig sånn jeg skjønte at jeg var gravid. Etter tre måneder var jeg på krykker. Etter seks måneder satt jeg i rullestol.

Veien fra da til nå, fire år senere er ganske imponerende når jeg tenker på hvor jeg var. Men jeg er av natur et veldig utålmodig mennneske. Og jeg gidder ikke mer!! Jeg har siden februar gått hos en psykomotorisk fysioterapeut. Veldig lærerikt. Har lært en masse om hvordan kroppen henger sammen. Hva pusten gjør med kroppen. Hva sinne og sorg gjør med kroppen. Men psykomotorisk fysioterapi er en langsom prosess. Veldig! Så i går gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Og som jeg har vært redd for å prøve. Jeg gikk til en kiropraktor. Livredd! Har hørt så mye skummelt om kiropraktorer. Men nå får jeg ikke sove lenger. Klarer ikke senke skuldrenene fordi det gjør for vondt. Går med de konstant hevet en centimeter. Klarer ikke puste helt inn da det gir strålesmerter fra skuldrene og ned i albuene. Noe måtte gjøres. Dette er ikke mat for en langsom prosess. Ikke når det senker livskvaliteten min så kraftig. 

Møtte hos en veldig hyggelig terapeut i går ettermiddag. Svett i hendene og litt småkvalm og nervøs. Og det var ekkelt! Fysj, så ekkelt det var. Holdt på å brekke meg av den lyden som kom fra innsiden av kroppen min. Men etterpå holdt jeg på å gråte av glede! Jeg kunne løfte hendene over hodet uten å ha følelsen av å svime av. Jeg kunne rulle på skuldrene! Jeg kunne rulle på hodet uten smelle-lyder! What? Ti minutter og så mye bedre? Går det an? Han sa jeg kom til å bli sliten og trøtt etterpå. Check! Han sa at jeg kom til å bli veldig tørst. Check! Og han sa at jeg kom til føle meg banka opp idag. Check! Veldig! Men jeg har fortsatt mer mobilitet i kroppen enn jeg har hatt på en evighet. Og jeg er så lykkelig! 

Så nå sitter jeg her da og tenker på hva jeg har lært av dette:

1. Noen ganger kan det lønne seg å gå ut av komfortsonen sin og forsøke noe du egentlig er nervøs for.

2.Det er ikke alltid negativt å være utålmodig.

Nå skal jeg ut å svinge med armene og puste høstlufta dypt ned i lungene kjenne på friheten av en kropp som fungerer.