Tilbake

Har vært borte en stund fra bloggverden. Trengte det. Har vel egentlig mentalt vært borte fra den virkelige verden også. Og trengte det også.

Jeg bestemte meg i utgangspunktet da jeg begynte denne bloggen, for at jeg ikke skulle bli så veldig personlig, ikke utlevere mitt eget liv i så stor grad. Reisebrevene er vel unntaket.

Men det er ingen vei tilbake til bloggen uten å utlevere meg selv litt.

Pappaen min er død. 

Så brutalt er det. Da vi fikk vite at han var dødlig syk i mars hadde jeg brent lyset mitt i begge ender i en ganske lang periode. Jeg var allerede sliten og visste at jeg balanserte på en knivsegg. Så kom beskjeden. Og jeg kjørte rett i veggen i 110 kilometer i timen. Det smalt og jeg gikk rett i bakken. Forsøkte noen dager å late som at det gikk bra. Men dagen da jeg på vei til jobb begynte å hulke på t-banen og ikke klarte å stoppe, da ga jeg meg. Og gikk til legen.

Jeg har en veldig flink lege. Hun har aldri bomma. Ikke denne gangen heller. Noen ganger har jeg protestert, men har alltid vist seg at hun har rett. Som denne gangen. Jeg stoppet opp slik hun ba meg om. Jeg sov og jeg gråt.

Det var noen dager i et mørkt hull.

Og da jeg lå der nede begynte jeg å tenke på livet mitt. Hvordan vil jeg leve? Store tanker. Jeg bestemte meg for å komme meg opp igjen på så liten tid som mulig. Vil ha det så bra som mulig. Snakket med pappa om livet og meningen med det. Tilbrakte dager av sykemeldingen min på terrassen sammen med pappa og drakk kaffe og filosoferte.

Så jeg satte meg ned for å finne ut hva som gir meg energi. Hva som gjør meg glad.

Musikk gjør meg glad. 

Jentene mine, familien min. 

Dans. 

Trening. 

Å lære nye ting.

Å skrive gjør meg glad. Og dermed ble denne bloggen født. For å gjøre meg glad. Og det virker.

Men ikke da pappa døde. Det er tre og en halv uke siden og det er et tomt, bunnløst hull inne i meg.

Men nå har jeg funnet ut at det er på tide å komme seg opp. Pappa vil ikke at jeg skal leve som det her. Sliten og grå. Pappa er den morsomste mannen jeg noen gang har kjent. Han vil at jeg skal le og kose meg med livet mitt. Så da blogger jeg igjen. Fordi det gjør meg glad. Og så begynner jeg å trene igjen. Herre gud, kroppen min ligger jo brakk. Og så skal jeg tilbringe mest mulig tid med familien min. Pappa vil at jeg skal leve. Og leve godt. 

Så da gjør jeg det.