Dag 3 - Noe eller noen du savner

For den som kjenner meg så er det vel egentlig ingen stor overraskelse når jeg sier at jeg savner pappaen min. Nå er det åtte måneder siden han døde og det er fortsatt et stort brennende savn. Innimellom kan jeg glemme at han er borte og så kommer en blå mercedes kjørende forbi og jeg ser instinktivt etter for å se om han kjører bilen og det kniper i hjerterota i det jeg husker. Og innimellom kan jeg se han i et glimt i det jeg runder et hushjørne. Eller som en refleks i et butikkvindu. Det suger i magen, for det er ikke han.

Lukten av vår, av rullings, av kaffe på termos, av Lagerfeld aftershave. Lyden av glade hundebjeff og Chris Rea.  Pappa.

Jeg savner de gode klemmene, smilerynkene, og latteren. Jeg savner den vittige replikken og de drivende diskusjonene.

Jeg savner tryggheten. Jeg savner Pappa. 

Jeg blir 5 år når jeg skriver dette, ikke snart 40. Vil nok alltid være pappas lille jente. Og jeg var heldig, som fikk være den lille jenta hans i over 38 år.