Noen ganger altså!

Jeg er et morgenmenneske, ingen tvil om det. Hvis jeg må velge mellom soloppgang og solnedgang, så blir det soloppgang - hver gang.

Men her i min lille familie på fire er vi ikke alle slik. Vi er veldig forskjellig skrudd sammen og har veldig forskjellige behov. Man kan nesten si vi går på forskjellige gir store deler av tiden. Men jeg har funnet en metode som fungerer. Det er bare det at jeg er så lidderlig flink til å sabotere meg selv...

En vanlig morgen:

Står opp 05:30

Gjør yoga til 06:00

Dusjer,kler på meg, sminker meg, fikser håret, gjør klar vesken min.

06:30 vekker den første jentungen. (Bytter på hvem jeg tar først. )Vi sitter og koser på sengekanten i 5-10min.

06:40 vekker den andre jentungen. 5-10 min til med kos. Noen ganger prater vi og noen ganger sitter vi bare stille og holder rundt hverandre.

Så begynner morgenstellet. Så langt så vel.

Men når jentene begynner å kle på seg, pusse tenner, børste håret osv, så dukker det opp et lite masetroll i magen på mor. Dette trollet har stålkontroll på klokka og etterhvert som tida går øker dette trollet pulsen min, mens han hvisker meg i øret "Seeeee...Seee hvor lang tid de bruker. Dere rekker aldri å være på skolen til rett tid". Og: "Det regner i dag noe som betyr sirup i små barneben på vei til skole og barnehage, skal du rekke t-banen din til jobb må de bli ferdig NÅ!" Og jo mer trollet hvisker meg i øret, jo mer øker pulsen og jo mindre puster jeg. Og til syvende og sist så spretter masetrollet opp og ned på tunga mi og lirer av seg gullkorn:

"Slutt å danse mens du puster tenner."

"Konsentrer deg om hva du holder på med."

"Hva ba jeg deg om å gjøre?"

"Hvorfor har du ikke på deg buksa enda?"

"Hvor er skoene dine? Jeg sa jo at du skulle sette de på plass i går!"

Alt kommer i et forrykende tempo, samtidig som jeg kjenner på den dårlige samvittigheten, for det er jo ikke slik jeg ønsker at det skal være.

Jeg har innsett at den eneste som kan endre på dette er meg. For det finnes jo egentlig ikke noe masetroll. Det er jeg som er trollet. Og noen morgener fungerer jo alt slik jeg ønsker. Det finnes morgener som er noen eneste lange gyldne øyeblikk. Og jeg vet hva som virker. Og det virker hver eneste gang. Vær tilstede her og nå. 

Så det er bare å øve.

Det er altså intensjonen for morgendagen. Stappe en sokk i kjeften på masetrollet. Og bare være tilstede i det jeg gjør, et sekund av gangen. For glad mor - det gir jaggu glade barn!