Hull i hjertet

Jeg har vært en del syk i det siste. I ukesvis har jeg hanglet meg gjennom hverdagen. Jeg har besvimt i seng hver kveld og trukket snooze knappen fem ganger hver morgen. Jeg hadde en runde med omganssyke og veldig høy feber for en måned siden. Etter det har jeg hanglet og ikke helt kommet meg igjen. Nå har jeg omgangssyken igjen. Denne gangen har jeg hele familien med meg. Vi er en stusselig gjeng. Men å ligge syk i sengen og ikke orke å se på tv eller lese, da får man tid til å tenke. Og jeg har oppdaget at jeg bare har tenkt på denne hanglingen som noe fysisk. En vinterdeppa og høstsliten som bare sitter i kroppen. Noe alle har på denne tiden. På en måte. Men jeg ser nå at dette ikke er tilfelle. Det er hullet i hjertet mitt som gjør det.

Jeg har et hull i hjertet etter at en av de jeg elsker mest her i verden har gått bort. Det er nå tre måneder siden. Jeg trodde at livet skulle gå seg til mer enn det har gjort. Jeg mener, vi har alle mistet noen. Livet er en tidsbegrenset opplevelse for oss alle, så alltid vil noen falle fra. Det er en del av livet det. Så hvorfor blir ikke dette savnet mindre? Hvorfor blir ikke dette hullet i hjertet mindre? Nå om dagen er faktisk tomheten øredøvende! Det har nok en del å gjøre med at jul er rett rundt hjørnet og mange av de tingene jeg gleder meg til hvert år vil jeg nå aldri få muligheten til igjen. Og det gjør vondt. Men jeg trodde gråten skulle stilnet nå. For det er det jeg har oppdaget. Jeg har mer gråt igjen. Jeg trodde det var tomt. men det som kommer ut som sinne og irritasjon (eller har alle i løpet av de siste tre månedene blitt idioter..?) er at jeg egentlig er lei meg. men jeg kan jo ikke bare legge meg ned og gråte heller. Og strengt tatt så kan jeg ikke gå rundt og kjefte på verden og alt og alle heller. Men kanskje jeg kan være litt mer ærlig med meg selv og ikke prøve så hardt på å være wonderwoman. Og heller be litt oftere om unnskyldning når jeg blir sint (blir mange unnskyldninger, men det får være...).Og ved å ikke holde igjen hele tide, så kanskje jeg ikke blir så vanvittig sliten. Og jeg blir litt mer ekte.

Men jeg har tatt første steget allerede. Jeg har gitt meg selv lov til å være lei meg. Og sånn vil kanskje hullet i hjertet bli mindre.