Å fullføre

Jeg er et menneske som trives best når jeg har en retning. Det vil si at jeg har bestemt meg for et mål, noe jeg vil oppnå, noe jeg jobber mot. 

Halve gleden er å finne dette målet, å finne retningen. Energien strømmer og smilet kommer lett. Jeg føler ofte at jeg på en måte blir større av det. Det er så moro å finne det som vil gjøre meg bedre på en eller annen måte og så jobbe ned spesifikt hvordan jeg skal komme fra der jeg er til der jeg skal. Det føles frigjørende.

Og så er det den andre halvparten av gleden. Å sette i gang. På vei. Nytt og glitrende. Spennende.

Og da har jeg vel brukt opp hele gleden har jeg ikke? Jo, det føles sånn. Alltid. 

Energien ligger i å starte. Denne - OMG. Shiny! New! Sparkels! -følelsen. Og så setter man i marsj og man er så fryktelig stolt av seg selv. Og man hopper bukk over alle vanskeligheter og tar alt på strak arm. Dette skal man greie for tusan!!

Så når man det magiske "halvveismerket". Da skjer det noe underlig. Man oppdager at det nye man satte i gang med ikke er like nytt lenger. Og så  - Pfffffffff - går lufta ut av ballongen.

Nå er jeg ved halvveismerket. Det føles ikke som noen glitrende enhjørningsklem. Men det er nå det gjelder. Verden belønner kun de som fullfører.

Og belønningen venter. Jeg vet det. Belønningen er det som skjer i det hjørnet av ferden som har mest motstand. For det er motstanden som gjør at man vokser. Det er der man blir noe bedre, noe større. Noe annet. Det må kreve noe av deg for at du skal vokse.

Så nå er det "buckle down time"!

Here goes!